Søndag starter den virkelige sykkelsesongen
Vinter-OL er knapt fordøyd før årets første virkelige styrkeprøve for proffsyklistene tar av fra startrampen, med prolog like syd for Paris. Den 68. utgaven av "rittet mot solen" - Paris-Nice kjøres med flere av de store navnene i kommende Tour de France på streken. Syv etapper + prolog bringer rytterne syd til (forhåpentligvis) sol og varme ved det blå Middelhav og Nice, hovedstaten i Provence. Det er for øvrig i år 150 år siden Nice ble en del av Frankrike. Normalt er det sol og varme der syd, men en lang rekke av rittets utgaver har møtt grisevær med snø, hagl og regn i strie strømmer før de ankommer Promenade des Anglais. Som navnet sier anlagt av britisk overklasse, for snaut 200 år siden.
Rittet er blant mine favoritter. Fordi det på åtte dager består av en fin miks av utfordringer. Spurterne har sine muligheter, klatrerne sine. Det går opp og ned, ideelt for brudd med etterfølgende jakt på de tapre som ser en mulighet i offensiv kjøring. Det er tett i sammendraget, den gule trøya skifter ofte eier. Rittet er en krevende, det er de sterkeste av de sterke som slåss om seieren til slutt. Jeg kan love gode doser med dramatikk. I fjor sprakk sesongens ener - Alberto Contador - på den nest siste etappen til Fayence. Totalt utmattet og tom for næring datt han av i klatringene fire km fra toppen, og hadde knapt styringsfart da han krysset mål 2,53 minutter bak Luis Leon Sanchez. Som bare hadde å trygge seieren på den krevende sisteetappen med start og mål i Nice, over tre 1. kategoristigninger - Col de La Porte, Col de Eze og La Turbie. Som det blir i år også.
Arrangøren har inkludert det kuperte Massif Central-området i årets ritt, som også gir muligheter for angrep, og testing av vårformen. De største favorittene finnes blant Alberto Contador, Alejandro Valverde, Chris Vandevelde, Damiano Cunego, Roman Kreuziger, Frank Schelck, Levi Leipheimer, og Tony Martin. Rett nok mangler noen av favorittene i sommerens Tour , men de nevnte utgjør mange av verdens beste etapperyttere. Andre Greipel utfordres av Henrich Haussler og Geert Stegmans om spurter nr. én i feltet. Det blir også en prestisjekamp mellom Sylvain Chavanel og Christophe Le Mevel (nr. 10 i fjorårets Tour de France) om hvem som er den beste franske etapperytteren. Ellers kryr det av mange av de fremste profilene i dagens internasjonale proffsirkus.
Jeg er også spent på de to danskene i SaxoBank, Chris Anker Sørensen og Jacob Fuglesang, samt svensken Fredrik Kessiakoff, som nå kjører for Garmin. Det er de tre beste klatrerne vi har i skandinavisk sykkel for tiden, unge gutter som har en positiv utviklingskurve. Paris-Nice er et ritt som passer alle tre midt i blinken. Ingen nordmenn til start, dessverre. Ikke minst for Edvald Boasson-Hagen hadde det vært et flott ritt å starte utprøvingen av de franske bakker i. Men, nå er brosteinsklassikere hans første mål, og da blir det prioriteringen. Sånn er det med den saken. Gabriel Rasch og Fredrik Willmann er reserver på sine respektive lag, men det skal mye til om de får kjøre.
Sesongåpningen i Belgia ble utfordrende så det holdt. Spesielt søndag, i Kuurne-Brussel-Kuurne, der bare 28 av ca. 170 startende fullførte. Edvald viste solid form lørdag, og Thor voldsom fremgang fra Algarve Rundt, der han sto av. Lørdag gjorde han en kjempejobb for sine lagkamerater, og søndag positivt offensiv helt til kulda begynte å gnage innerst i ryggmargen. Jeg tror Thor rekker frem med formen til Milan - San Remo 20.mars.
Alberto Contador er av de fleste regnet som favoritt i de store etapperittene han kjører, vant jo også nylig årets debut i Algarve, som er et krevende ritt. Så langt ser alt bra ut. Utfordringen er om Astana-laget er godt nok, det som var av "muskler" i fjor forsvant så godt som alle over dammen til RadioSchack. Jeg er kommende uke minst like spent på kjørestyrken til Alberto`s gode hjelpere, som å få en bekreftelse på om han selv er i form. Det er han stort sett alltid, og for å være ærlig, jeg tror han vinner årets utgave av Paris-Nice, for andre gang i karrieren(første gang i 2007). Men, det er langt frem til kongen av "rittet mot solen", iren Sean Kelly vant syv ganger på rad. Det blir et meget underholdende sykkelritt vi skal vise på TV2 de neste åtte dagene fra kommende søndag. God fornøyelse!
Permalink
Del med andreSAMMEN MOT FELLES MÅL
NRKs ekspertkommentator Torgeir Bjørn var opptatt av at fellesstarten i langrenn fikk en ny dimensjon slik det ble gått av svenskene under 30 km skiathlom i natt. Kanskje det, og kanskje var det på tide? I fellesstarrittene på sykkel er lagtanken og lagarbeidet godt utviklet. Den eller de antatt sterkeste på laget skal støttes av de andre, og disse måles ikke på sin endelige plassering, men på sitt bidrag til at laget lykkes med å plassere sin(e) beste rytter(e) i toppen. Dvs. på hvordan vedkommende "hjelperytter" løser sine oppgaver i sin rolle på laget. Lagets taktikk legges også opp med tanke på å utmanøvrere, eller rettere, skape forstyrrelser i de konkurrerende lags planer. En forutsetning for å lykkes er at laget har et forankret felles mål, og at det er en forstått disiplin og lojalitet knyttet til gjennomføringen. "Vitsen er at alle med samma drakt speller mot samma mål", har Andy Cap riktig sagt. Det er nøkkelen i alt lagspill. I sykkellaget er det avgjørende at du forstår budskapet om at du er der for å bidra til at lagkameratene lykkes. Ellers må man finne seg en annen arbeidsgiver.
Så stakk Johan Olsson, den kanskje beste klassiske stilløperen i feltet i natt, ifra etter skibyttet. Det var neppe planlagt, det ble sånn. Fordi han følte seg pigg, og våget å utnytte muligheten da de andre nølte og så på hverandre ved starten på skøytedelen. Befriende, fordi fellesstarter i langrenn, i altfor mange tilfeller, har vært et langt gjesp til noen få km før mål. Da Olsson stakk tenkte plutselig de andre svenskene som et sykkellag. Marcus Hellner, den antatt beste på laget, gikk frem og bremset, og etter hvert fikk han hjelp av Anders Sødergren som hadde manøvrert seg opp i feltet etter å ha falt i starten. Avstanden frem til Olsson var på det meste nesten et halvt minutt. Det var konkurrentene som måtte kjøre inn Åsarna-løperen i tet, og dermed fikk Hellner en billig reise. Svenskene lyktes med taktikken fordi de hadde flere sterke løpere.
Det ble etterlyst hvorfor Norge ikke gjorde det samme tidlig i løpet, nemlig å sende av gårde en i brudd, for dermed å legge press på konkurrentene som da må bruke krefter på å hente inn vedkommende. Men nivået på de andre norske løperne som har deltatt i distanserennene i OL er ikke av en slik kvalitet at de kan bidra i vesentlig grad. Da toget gikk var Northug alene igjen. Et tankekors, som vi har sett de siste to sesongene, og fikk et varsel om under NM i Stokke. Der løpere langt fra internasjonalt nivå gikk jevnt med de OL-uttatte.
Langrenn har forandret seg, men er fremdeles en utholdenhetsøvelse. Fysiologisk må de samme forutsetninger gjelde som tidligere. Forenklet sagt, må "motoren" være på høyde. Da målt i maksimalt oksygenopptak og anaerob terskel-kapasitet. Det hadde vært spennende å se hvordan våre mannlige langrennsløpere tester i dag sammenlignet med Dæhli, Ulvang og Estil for eksempel? Tallene ligger der til gjennomsyn.
Det er ett distanserenn igjen, 5-mila i påskeføre blir et slit. Damene slipper med 30km, som også blir en krevende øvelse. Jeg har stor tro på Marit der også. Hun går langt bedre teknisk på klassisk enn før, rett og slett nyyyyyydelig. Selv når hun blir sliten i slake motbakker klarer hun å holde hodet oppe, og dermed får hun frasparket rett over trampen på skia og unngår glipptak. Der hun før la hodet og kropp fremover, og sparket i lufta. Duracell-Johaug kommer også til å levere en flott 30km. Det lukter medalje der også.
Men, tilbake til langrenn og "sykkeltaktikk". Jeg spurte en av våre beste løpere for noen år siden, etter et WC-renn, der de norske løperne på en fellesstart kjørte inn en lagkamerat som hadde gått i brudd, om hvorfor de gjorde det? Svaret var at det var en individuell idrett, og det å lykkes var forbundet med økonomisk uttelling for den som plasserte seg høyest på resultatlista. Altså "hver mann for seg". Som jo var en realitet. I sykkellagene er kulturen slik at premiepenger deles likt på alle i laget som har bidratt til at kapteinen har lyktes. Det er jo en motivasjon i seg selv. Sannsynligvis må man dit også i langrenn hvis det skal skapes lojalitet og lagarbeide. Men, da situasjonen ble som den ble i går, var det imponerende å se hvordan Hellner og Sødergren var villige til å ofre egen heder ved å bremse slik at lagkameraten fikk ekstra stor luke. Bruddet kunne jo ha gått inn, og det hadde vært Olsson og ikke Hellner som hadde stått på øverste trinn. Ekstra hyggelig at "nattens mann" også ble belønnet med bronsemedalje!
Canada fikk tre blant de 9 beste, og gammeltrener Inge Bråten smilte sikkert godt. Det ser ut som den treningsfilosofien som holdt for noen år siden holder i dag også.
Sykkelsesongen ruller videre, en stor hyllest til Edvald Boasson Hagen`s tempo i Oman. Han har i hvert fall en motor som virker. Der er det ikke mangel på verken maksimalt okysgenopptak eller en høy anaerob terskel i.f.t. maksimal kapasitet. Jeg traff ham, og Lars Petter Nordhaug, på Toppidrettssenteret like før jul. Da var en drøy 4-timers skitur tilbakelagt i Nordmarka. Og, det var ikke noe engangstilfelle. Kommende helg kjøres det i gang med de første oppvarmingsrittene før Vlaanderen Rundt, nemlig Het Nieuwsblaad (tidligereHet Volk), som Thor Hushovd vant i fjor, og Kuurne-Brussel-Kuurne. Rytterne får prøve seg på noen av de krevende bakkene i Vlaanderen. Edvald er med, velkommen til spennende sykkelritt igjen på TV2!
Kragebeinsbruddet - det vil gå fint, Kurt!
Livet er ikke for nybegynnere, fullt av farer som det er. Heldigvis blir det ikke noe av de fleste bekymringer. Jeg hadde akkurat tenkt de gode tankene om Kurt som den styrende kaptein på et spennende Team Sky-lag i årets Tour de France, med fjorårets sensasjonsmann Bradley Wiggins i kamp om den gule trøya, og Edvald Boasson Hagen som en "fri fugl" på enkelte etapper på jakt etter en realistisk etappeseier. Hvilke dager å se frem til i juli måned. Og så kommer meldingen om at jernmannen Kurt nok en gang har gått på trynet, denne gangen i nøytral sone (det er lov å konsentrere seg også i nøytral sone, Kurt), med det andre kragebeinsbruddet på snaue syv måneder som resultat. Hvordan vil skaden påvirke sesongen? Jeg begynte å bla i boka om proffsyklisters kragebeinsbrudd, som er et verk på størrelse med Knausgårds samlede. Vel gjennom første bind, sank roen seg igjen. Dette kommer til å gå bra, kanskje det til og med var en fordel med referanse til de viktige rittene der fremme i sommervarmen?
Kragebeinet er en rørformet knokkel som binder brystbeinet til skulderbladet og holder skulderen ut fra kroppen, samt fungerer som feste for ulike muskler. Brudd i kragebeinet, eller nøkkelbeinet som noen sier, er syklistenes yrkesskade. Hvorfor er først og fremst fordi rytterne som oftest detter på siden og slår skulderen i bakken. Brudd skjer ved direkte slag mot kragebeinet, støt mot skulderen fra siden, fallskader. En annen årsak er støtet mot kragebeinet når rytterne tar i mot fallet med hånden.
Kragebeinet brekker ikke bare på sykkelen. Ifølge avisa Kvinnheringen, ble en amerikansk turistkvinne sist sommer angrepet av en ku med kalv, som stanget henne i magen og kastet henne opp i luften, med brudd i kragebeinet som resultat. Hun skal visstnok være tilbake i hjemlige omgivelser i USA.
Mang en idrettsutøver har kjempet tappert med kragebeinsbrudd. Under et nasjonalt skøytestevne på Frambanen i vinter vant den lovende 11-åringen Bendik Stokke 500-meteren til tross kragebeinsbrudd uken før. Ikke i vanlig sprintstil, men med hendene på ryggen. Som, han hadde sett helten Sven Kramer gjøre når han vinner sine 5000m-løp. Det fungerte for Bendik på den kortere distansen også. Tiden? 50.42!
I 1983 overtok Pascal Simon den gule ledertrøya i Tour de France etter 10.etappe. Dagen etter veltet han og brakk kragebeinet. Han fortsatte å sykle, og forsvarte trøya i ytterligere seks dager. Før Laurent Fignon overtok for godt. I årets TdF kjørte George Hincapie med brist på de seks siste etappene. Svinaktig vondt gjorde det, han nektet å la legen undersøke, for da ville han fått startnekt. På sykkelen skulle veteranen, for å styre laget mot nye etappeseire for Mark Cavendish.
Mange trodde at Lance Armstrong ville miste TdF i sitt comeback etter at kragebeinet røyk i Vuelta Castilla y Leon, men allerede i Giroen var han tilbake for fullt. Ivan Basso brakk det omtalte beinet to ganger i 2001. Først i Tour de Med i februar, og så i debutrittet i TdF, da han var i brudd på 8.etappe i utforkjøringene ned til Colmar.
Verdensmesteren fra 2008, Allesandro Ballan, brakk kragebeinet i Tirreno-Adriatico ca. 10. mars 2007. Allerede i slutten av april vant han Flandern rundt, etter å han vunnet 3-dager De Panne uka før. Det kryr av lignende historier.
De virkelige kragebeinsgutta er Cadel Evans og Andre Greipel. Evans startet sin karriere som terrengsyklist, og var en av favorittene til å vinne OL på hjemmebane i 2000. Den gang ei, to ganger brakk han kragebeinet det året, først i Tour Down Under og så i mars. Han var deltager, men måtte se langt etter medaljene. I 2003 satte han foreløpig personlig rekord, ved å brekke det tre ganger. Greipel, som nettopp vant årets første ProTour-ritt, Tour Down Under, brakk både kragebein og skulder i samme rittet året før. Det tok litt tid før han var tilbake etter operasjonen. Men i Duinkerke 4-dagers i april var han tilbake, og vant en etappe. Bare Mark Cavendish vant flere seire enn gutten fra Rostock i fjor. 14 ganger har skulderen gått ut av ledd, tre operasjoner har han hatt, etter at han kolliderte med en bil for ti år siden.
Det er ingen grunn til å bagatellisere Kurts brudd med påfølgende operasjon. Etter operasjonen må skulderen holdes i ro i en uke, så kan trening på stasjonær sykkel begynne, parallelt med opptrening av den skadede skulderen. Innesykkelen kan gi utmerket trening av maksimalt oksygenopptak, og viktig forbedring av den anaerobe terskelen. To økter om dagen kan gjennomføres. Går alt etter planen, kan Kurt begynne med rolige sykling ute etter tre uker med innesykling. Da er det lurt å kombinere de rolige, lange turene ute med mer intensive økter inne, hvor skulderen kan holdes mer i ro. God basistrening kan også gjennomføres (det er mange muskelgrupper som kan trenes selv med kragebeinsbrudd), noe som normalt får lavere prioritet når sesongen starter. Dermed en bonus. 1. April bør være en realistisk dato å være i konkurranse igjen. Men, humpingen opp og ned på brosteinen i Flandern rundt, Paris-Roubaix og Gent-Wevelgem er neppe å anbefale, selv om Ballan fikset det. Kurts kragebeinsbrudd er ikke av det enkleste slaget. Men en Kurt i Ardenner-klassikerne er realistisk, og han har selv vært inne på å kjøre Giroen. Det er lurt, for her trenger han ikke kjøre alle etappene for fullt, han får fart og styrke i beina, som vil lokke frem toppformen.
Etter velten i fjor på 10.etappe i TdF, kjørte Kurt Spania rundt som trening, og hadde utmerkede bein i VM. I den tøffe løypa var han eneste norske med i finalen. God bedring Kurt, da er vi enige om at vi sees i Valkenburg til start i Amstel Gold Race!
Flying in the air
EIA VAR VI DER
En flott weekend
I sporene til Marco Pantani
Tour of Britain HAR FÅTT EN VIRKELIG HELT
Det åpnes opp for flere av sykkeltalentene
Ny barriere brutt for Edvald
Ettertanker etter Tour de France
Offensivt uttak av Cervelo
JEG HÅPER DET BLIR KURT ASLE
Tour de France blir en thriller
3
Dette var kanskje enda mer imponerende, Edvald
3
Jeg hyller Edvald, Løvkvist og antidopingbevegelsen
2
EN GANG DOPER - ALLTID DOPER
1
